I dag var jeg heller ikke på jobb. Jeg var hjemme med gutten min på 19 måneder. Han kunne ikke være i barnehagen fordi han har hatt diaré. Han er i helt fin form, men barnehagens retningslinjer sier at han må være hjemme i 48 timer etter siste ladning. Han er en veldig aktiv gutt, og har ikke vært ute av huset på tre dager. I tillegg er han den type gutt som spiser godt, selv om han er syk. Så han har energi. Mye energi. Han er klar for å utforske verden, igjen. Så det har han gjort i dag. Inne. Koselig? Joda, det kunne det vært. Men dere skjønner at jeg har også vært hjemme med tvillingsøstra. Hun har ikke diaré. Men hun har 39 i feber, og har bare ville ligge på mamma. Å kose, og se på TV, og sove. Mens hun har gjort dette, har Turbo-Arne vært sulten, nysgjerrig, rampete og oppfinnsom.
“Men sover ikke barn mye når de ikke er i slag?” Joda, det gjør de. Turbo-Arne sov i tre timer, og Skurke-Guri i fem, til sammen. Hun sov fra ni til tolv, han fra tolv til tre, og hun igjen fra tre til fem. Så det skal ikke stå på det. Søvn får vi nok av. Jeg ble glad da fjortisen kom hjem fra skolen kl.14. Hun hadde dessverre litt mye på tapetet i dag da. Det var mye som måtte ordnes. Hun har bursdag i morgen, forstår dere. Hun hadde ikke en gang tid til å henge av seg da hun kom inn, eller rydde opp etter seg da hun hadde spist. Hun måtte gjøre seg klar til bursdagsselskapet sitt, som skulle være i kveld. Jeg er ikke invitert.
“Det ble vel bedre da mannen kom hjem fra jobb?” Joda, det kunne det blitt. Men han måtte være på jobb til i morgen, stakkars. Han er på tillitsvalgtkurs, forstår dere. Utenbys. Dere visste ikke at han var tillitsvalgt? Nei, det visste ikke jeg heller. Vi snakket om det, og jeg sa at jeg ikke hadde fått med meg at han var tillitsvalgt. Da sa han at det var han da ikke heller. Men han ville veldig gjerne lære seg om det likevel. I Alta.
Nå er heldigvis denne innholdsrike dagen snart over, og jeg skal legge meg på sofaen å spise restene av Big One, som jeg stekte meg tidligere i dag. Den ligger urørt på kjøkkenbenken. Så skal jeg mimre tilbake 14 år i tid da jeg akkurat på denne tida lå og presset ut fjortisen, som i skrivende stund er ute og spiser bursdagsmiddag på restaurant med sine venner. Jeg spanderer selvfølgelig.
Det er lørdag. Jeg er på Gran Canaria. Deilig! Sol og varme! Idyll! For et par timer siden lå jeg i senga og så på klokka. Da var den 05:45. Jeg gledet meg til den ble 06:00, for da er det offisielt morgen, og mannen skal stå opp med tvillingene. Nå er klokka 08:03, og jeg har akkurat våknet av hyl og skrik. Det er mannen. Han trenger hjelp. Tvillingene er overtrøtte, og han har utsatt matingen litt for lenge, igjen. Jeg som hadde tenkt å sove. Hvorfor i fasan trenger han min hjelp egentlig? Jeg klarer da helt utmerket å mate dem på egenhånd når han ikke er der.
Plutselig får jeg gutten min i fanget. Deilige babyen min. Jeg koser han i nakken. Det vil han ikke ha noe av. Han snur seg og leter etter maten sin. Den finner han fort, for jeg sitter der i nettoen. Jeg hører jenta mi i det andre rommet. Hun gråter. Og klapper, for det har hun lært seg mens vi har vært her nede. Hun klapper hele tiden. I søvne til og med. I tillegg har hun grått så og si non stop siden vi kom hit. For ikke nok med at hun har lært seg å klappe. Hun har også fått tenner mens vi har vært her. Tre stykker. Vi har vært her i ei uke.
Hva var det vi skulle gjøre i dag egentlig? Vi orker ikke bassenget. Det er ikke oppvarmet, så tvillingene kan ikke bade der. Det var vi ikke klare over før vi kom hit. Det er ikke lov å trø på gresset her heller. Hva faen er det for noe? Ungene er for små til å leke på lekeplassen. De har akkurat begynt å krabbe. De eneste krabbemulighetene de har her på hotellet er på bassengkanten og de kalde flisene på rommet. Stranda er uaktuell. Der har vi vært én gang. De er både for små og for store til å være på stranda. Hvis vi setter de i sanda putter de den i munnen. Hvis vi legger de i uv-teltet kryper de bare ut av det igjen, og ut i sanda, som de putter i munnen. Vi får vel trille oss en tur. Igjen. Eller ta bussen til nabobyen. Igjen.
Babygutten min er ferdig å spise. Nå sover han. Jeg blir liggende i senga med han en stund. Det er jo litt koselig da. De har det ikke like koselig i stua. Det er ikke barnestoler på dette stedet. De må mates på fanget. Lillepia vil ikke spise. Det vil hun aldri når hun er overtrøtt. Da er det bare mamma som gjelder. Det vet vi, begge to. Men han prøver likevel.
«Hva skal vi gjøre i dag?» Tenåring, klokka ni. «Kan vi dra en plass der de har wifi?» Hun ligger i senga til mannen. Hun har kommet inn fra stua, der hun sover, da han sto opp med tvillingene. Det er bare wifi i resepsjonen her. Akkurat grei nok dekning til at mor får launchet mystoryen sin i ny og ne, og akkurat dårlig nok til at tenåringen har tilbringt mesteparten av ferien sin i resepsjonen. Vi må få ordnet med noe skjermtidsregler snart.
Det banker på døra. «Helloooo!!!?» Det er dama fra resepsjonen. «Gaaaaaaute!!! Kan du åpne? Jeg er naken!!» «Neeei, jeg kan ikke! Klara har bæsja!» Jeg spør tenåringen. Hun later som hun ikke hører meg. «You can not hang you towels on the outside of the railing. It is forbidden! Yes! Thank you! Have a nice day!» Hvis du hadde vært på denne siden av døra skulle jeg vist deg hva som var «forbidden», tenker jeg for meg selv. Men hun har gått.
Kanskje vi kan shoppe i dag? Det skulle være shoppingmuligheter her, i følge beskrivelsen. «Shopping» er vel relativt da. Hva vet vel jeg? Jeg som har tatt med meg militærsingleten min som jeg ikke kan huske at jeg noen gang har kjøpt, men den har vært med meg på samtlige sydenturer siden jeg var tyve. Den eneste plassen jeg har sett at man kan shoppe her er på Spar-butikken rett ved siden av. Der har de en liten avdeling med bikinier og baderinger. Ikke helt det tenåringen hadde sett for seg, men det er vel det de mener med «shoppingmuligheter», tenker jeg. Heldigvis har de tre restauranter vi kan boltre oss på her da. Alle har samme meny. Du kan få den på norsk hvis du vil.
Det banker på igjen. «Jaaa!?» brøler jeg. «Cleane?» Kline? Joda, litt klining hadde vært noe. «No, thank you!» svarer jeg. Hva er klokka egentlig? Ja, litt over åtte er den jo. Hvem vasker klokka åtte på en lørdags morgen? Kanskje de gjør det her på Gran Canaria. Her er det deilig. Det er sol og varme. Idyll! Jeg gleder meg til klokka er 22. Da kan jeg legge meg igjen. Topp stemning! Yes! Thank you! Have a nice day!
Den siste barnebursdagen til min førstefødte er herved avsegstyrt. Siste feiring på barneskolen der de trygge rammene for hvem som skal bli invitert er forbi. Hun hadde, som vanlig invitert alle jentene på trinnet, og festen ble holdt hjemme. Vi har hatt alle slags bursdagsfeiringer tidligere: bowling, hoppeloppeland, vitensenteret osv. Men hjemmebursdag er noe helt spesielt. Det er noe nostalgisk over det. De første bursdagene av livet hennes måtte vi feire andre steder, fordi vi bodde i en bitteliten studentleilighet, og hadde ikke plass til å invitere alle som skulle inkluderes. Etter hvert ble det bare sånn det skulle være. “Alle” de andre feiret jo også andre steder. Men ett år fikk jeg overtalt henne til at vi skulle ha det hjemme. Da hadde vi pakkeleken og pølsebod, sånn som jeg er vant til fra jeg var liten. Det var stor suksess. Etter det har vi gjort det flere ganger. I år også.
Festen skulle vare fra fire til seks, på en mandag. Det var ikke bare bare å finne tidspunkt for dette arrangementet. Tvillingene var nemlig ikke inviterte, ikke jeg heller. Festen måtte derfor være ferdig før kveldsstellet skulle begynne. Det var ikke bare bare å organisere, men det gikk. Da arvingen var liten kunne hun true meg med at jeg ikke fikk komme i bursdagen hennes når hun ble sint på meg. Da spurte jeg bare henne hvem som skulle bake kake, og ordne til festen hvis ikke jeg skulle være der. Da tenkte hun seg litt om, og fant ut at det var greit at jeg kom likevel. Ikke denne gangen. Jeg fikk være med på både forberedelser og etterarbeid, men under selve festen måtte jeg finne på noe annet. Rutinert mamma, som jeg er hadde jeg bakt kake dagen før. Planen var at jeg skulle gjøre klart det siste som skulle gjøres på formiddagen på selve dagen. “Festlokalet” skulle være ferdig pynta, pizzadeigen ferdig hevet, browniesen skulle stå klar, og jeg og tvillingene skulle være forduftet før gjestene kom. Mannen skulle komme hjem klokken fire å lage ferdig maten. Vi kunne ikke risikere at 17 trettenåringen skulle glemme av pizzaene som sto i ovnen mens de lol´et og yolo´et.
Klokken tre, da hovedpersonen kom hjem hadde jeg fått gjort ca halvparten av det jeg hadde lovet. Det er ikke alltid like enkelt å disponere tida for tiden. Heldigvis kom jeg på at bursdagsbarnet ble tretten, og ikke tre. Hun kunne jo også ta i et tak. Hun hadde jo tross alt bakt muffins dagen før. Jeg tar meg i å glemme at hun er blitt så stor, og tror at jeg må ordne alt for henne. Klokken halv fire allerede begynte gjestene å ramle inn. Altfor tidlig. Jeg kjente jeg begynte å svette. Så kom jeg på at de var jo heller ikke tre år gamle. I kampens hete spurte jeg om det var noen som hadde laget pizza før. Dét var det. Jeg ga ut instrukser: vi har én vegatarianer, to muslimer, du kan skjære tomat, du kan pensle former, og her er engangshansker for de som ikke takler å få deig på hendene (eller er det bare meg?) Ungdommen heiv seg rundt, og mekket pizza. Jeg møtte mannen i døra. Hei og hadet. Jeg ble borte de to timene jeg hadde besøksforbud. Mannen var heldig, og fikk lov til å sitte på rommet sitt, hvis han lovte å ikke komme ut. Ja, han kunne få gå på toalettet. Nei, han fikk ikke pizza. Ok da, han kunne få ett stykke, men han måtte spise det på rommet.
Jeg hadde vært på besøk hos ei venninne, og på vei hjem var jeg kjempespent på hvordan det hadde gått. Det hadde gått kjempefint. Bursdagsbarnet kunne fortelle meg at de hadde gjort “ingenting”, og at festen var en suksess. Så var det bare opprydding og oppvasken som gjensto. Hovedpersonen ble så spontant utmattet at hun måtte gå og legge seg klokken åtte, så det fikk hun dessverre ikke tatt del i. Det fikk vi lov til å gjøre alene. Så på en måte kan man kan jo si at vi fikk vært med på mesteparten av feiringa.
Det er litt rart å tenke på at dette var det siste barneselskapet vi har holdt for henne. Heldigvis begynner vi på nytt igjen i juni.
I dag har jeg bestemt meg for å begynne å blogge på heltid. Siden jeg er i mammapermisjon trenger jeg ikke å si opp jobben riktig enda. Det er uansett greit å ha en plan b. Det kan da ikke være så vanskelig, tenker jeg. Mange andre har klart det før meg. Det virker ikke som om det kreves spesifikke personlige egenskaper heller, annet enn at man må være flink å skrive naturligvis. Det er selvsagt viktig at man har et interessant liv da. Det vil jeg absolutt si at jeg har. Hvem vil vel ikke følge hverdagen til en trebarnsmor på snart førti? Jeg vil tørre å påstå at målgruppa er enorm.
Det som opptar meg mest nå for tiden er søvn. Eller rettere sagt mangelen på søvn. Alle med småbarn klager alltid over at de sover for lite. Det er også det første folk spør meg om når de møter meg. Jeg er en positiv person, som alltid prøver å fremheve det som er bra med en hver situasjon. “Nei, jeg sover ikke, og det er jeg kjempeglad for!” svarer jeg da. “Positiv forsterkning heter det. Du burde prøve det!” Jeg er ordentlig glad for at jeg nesten aldri sover. Det finnes faktisk mange positive sider med det.
For det første så får man med seg alt som skjer gjennom hele døgnet. Man får tilbringt mye verdifull tid med familien, dag som natt.
Man trenger aldri å sminke seg, fordi man alltid er for trøtt til å fjerne sminken man allerede har på. Man frisker den bare litt opp av og til. Du trenger heller ikke bruke penger på alkohol og narkotika. Trøttheten gjør nemlig at du alltid er litt brisen. Dagene går litt i surr, så man kan late som det er lørdag hver dag. Det betyr uregelmessig inntak av godteri og hyppig natterangling. Du vet heller aldri om det er dag eller natt. Morsomt! Hvis man er i permisjon kan man late som man har ferie hele tiden. Ferie er digg, og det er helt vanlig å være døgnvill når man har ferie.
OL får man også med seg selv om det foregår i en annen tidssone. Da kan man overraske seg selv ved å bli rørt til tårer når andre land vinner medaljer. Dessuten får man dårlig hukommelse, og ler av de samme vitsene om og om igjen. Alt blir også mye morsommere, og man får dermed latterkrampe oftere. Og sist, men ikke minst: man får dårlig hukommelse, og ler av de samme vitsene om og om igjen. Alt blir også mye morsommere, og man får dermed latterkrampe oftere.
Da ønsker jeg å takke alle følgerne av Tvillingmafiaen for inspirasjon til å skrive dette innlegget. Dere kom med mange flotte innspill. Håper dere likte det. Hvis det er tilfelle, så del det gjerne. Det vil hjelpe meg på veien mot fulltidsbloggingen. Hvis du som leser dette ikke allerede følger Tvillingmafiaen på snapchat, så legg oss gjerne til!
I går fikk jeg en åpenbaring: man trenger faktisk ikke ta med seg alle ungene sine når man skal på kjøpesenter. Jeg har, helt siden tvillingene ble født, tenkt at det var et sted jeg bare måtte styre unna. Enn hvis begge blir sultne samtidig? Enn hvis de begynner å gråte? Samtidig! Det er ikke et problem hjemme, men ute i det offentlige rom kan det bli problematisk. Skal jeg dobbeltamme trenger jeg puter, og et sted jeg kan sitte der det ikke sitter noen ved siden av meg. Dessuten er det en lite diskré affære. Jeg ønsker jo ikke å lage kvalme. Skal jeg bære tvillingene samtidig må jeg ofte legge dem ned først for å få ordentlig grep, og det tar seg verken ut, eller er særlig hygienisk på gulvet på et kjøpesenter. Derfor har jeg holdt meg hjemme. Inntil jeg kom på den geniale idéen at jeg kunne jo bare ta med meg én av ungene på kjøpesenteret. Så kunne den andre være hjemme med pappaen. Den største var sammen med sin pappa (hvem hadde trudd at det skulle bli praktisk med så mange fedre i omløp?) En ting var i hvert fall sikkert: jeg måtte shoppe! Jeg trengte bukser, og jeg trengte dem med en gang. Så jeg dro på kjøpesenteret. Med ett barn. Det barnet hadde jeg planlagt at skulle sove mens jeg var der. Det hadde ikke barnet planlagt. Hun hadde heller ikke planlagt at hun skulle ligge i vogna. Hun hadde faktisk planlagt at hun skulle bli bært rundt omkring. Hun skulle også være med meg inn på prøverommet. Der likte hun seg godt. Det var vegg-til-veggteppe der, og hun fikk ligge på buksa mi mens jeg prøvde på klær. Hun ble helt stum av fasinasjon da hun oppdaget at det var speil på alle veggene. Så der lå hun bare og beundret seg selv. Den eneste lyden hun lagde var den store fjerten hun valgte å slippe mens hun lå der. Den var det mest sannsynlig jeg som fikk æren for. Etter prøverunden dro vi på kafé. Der jobber lillesøsteren min, så det var trygt og hyggelig. Jeg følte meg nesten som hjemme: jeg fikk skravlet med venninnen min mens jeg holdt babyen min på fanget, og jeg fikk drikke kaffen min kald.
(Sjekk ut den nye buksa mi!)
Alt i alt må jeg innrømme at kjøpesenterturen ble litt mer stressende enn det jeg hadde håpet på, men jeg nådde målet mitt: jeg fikk kjøpt meg to nye bukser og et par gardinstenger, jeg var på kafé, og der hadde baristaen sagt til lillesøsteren min at jeg var en milf. Så alt i alt var det en fin dag. God helg!
Tvillinger om bord! Livet er snudd på hodet. Neida, ikke på hodet. Det tok en dobbel salto med helskru, og landet med et mageplask i en snøkuleby. Snøkulebyen fikk en god fillerist, så livet gikk i tusen knas, og blandet seg med all snøen. Så dalte det sakte ned, blant vakre snøkorn, og landet som et deilig teppe rundt hele vår tilværelse. Vår oppgave er å plukke det opp, og få livet på rett kjøl igjen. Vi må sette på plass bitene der de skal være. Hver dag. I prioritert rekkefølge. Vi får aldri tid til å legge alle bitene på plass da. Vi begynner på nytt hver morgen, så holder vi på så lenge vi klarer før vi segner om på kvelden. Alt i prioritert rekkefølge. Fra vi står opp.
I dag fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på en dusj. Begge barna var våkne. Jeg la lekematta deres på badegolvet, og tenkte de kunne få ligge å gurgle der litt. Det gjorde de. I to minutter. Da ble de plutselig kjempesultne begge to. Samtidig. I løpet av ti sekunder var lillebror døden nær i følge primalskrikene hans. Lillesøster var hakk i hæl. Da var det bare å begynne å prioritere igjen. Hva er viktigst å få vaska? Håret eller resten av kroppen? Jeg har funnet ut at om jeg får vaska ansiktet og rumpa minst én gang annenhver dag, så skal jeg si meg fornøyd. Så nå sitter jeg her. Med begge puppene ute. Ingen deodorant, håret i strikk, ingen fuktighetskrem. En tvilling har stumpa av, på meg. En spiser fortsatt, med bæsj i bleia. Men jeg har to perfekte bebiser, og rent ansikt og rumpe. Hva annet kan man be om? 💕
Nå er det endelig påskeferie. Ferie for meg er selvfølgelig ensbetydende med feriedagbok. Ikke i alle ferier, nei. Du tenker kanskje: “du skrev da ingen dagbok i jula, din tulling”. Nei, jeg gjorde ikke det. Jula er en litt for hektisk ferie for den slags. Påska derimot. Der har jeg et hav av tid. Jeg kommer tilbake til hvordan dagboka skal bli denne gangen.
Jeg har aldri hatt en fast påsketradisjon. Da jeg var bitteliten var vi på hytta. Der gikk vi på ski og akte i bakken. Idyllen tok slutt da foreldrene mine skilte lag, og det ble bestemt at vi skulle feire påska hos pappa og jula hos mamma. Pappa bodde i storby, så det ble storbypåske på oss resten av barndommen. Det var jo vel og bra det. Problemet oppsto ikke før jeg ble voksen, og ikke hadde noe påsketradisjon som jeg kunne føre videre. Det kunne blitt storbypåske, selvfølgelig, men det var ikke det jeg hadde lyst til. Jeg har heller ikke klart å lage noe ny tradisjon i ettertid. Jeg vet faktisk aldri hva jeg skal gjøre i påska. Jeg hater påska litt, når jeg tenker etter. Ja, det gjør jeg sannelig. Hva skal man egentlig gjøre i påska når man ikke har egen hytte? Man kan jo for eksempel dra på besøk til andre sine hytter. Det er jo koselig i en dag, eller to. Man kan være hjemme å ha bypåske også. Men det er jo ikke noe annerledes enn å ha et byliv egentlig. Den eneste forskjellen er at man kanskje tenner litt flere stearinlys, og ser litt mer på tv. Kanskje man strikker litt ekstra intenst også i den perioden.
Nå har det seg sånn at jeg har barnefri annenhver påske i tillegg. Det har jeg hatt denne påska. Når jeg har barn hjemme, så gjør jeg i det minste en innsats for å lage litt påskestemning. Vi tar oss en tur i lysløypa. Kanskje en tur på kino. Denne påska, derimot, bestemte jeg meg for å ha fokus på øl. Alkoholfritt sådan. Jeg kjøpte inn et assortert utvalg på Coop Extra. Jeg var ikke klar over hvor mye forskjellig de hadde der.
Denne påska skulle jeg altså bli ølanmelder. Feriedagboka mi skulle bygges rundt det. Jeg var litt usikker på hvilke kriterier man anmelder øl ut fra. Jeg har faktisk ikke for vane å lese ølanmeldelser. Siden det var påske ville jeg sette kriteriene i et påskefokus. Jeg hadde laget noen foreløpige kriterier som smak, påskestemning, kosefaktor og terningkast, men det ble litt kjedelig. Derfor spurte jeg noen av leserne mine om hjelp. Kriteriene ble til slutt disse:
Smak
Påskestemning
Påskefarge
Lukt
Ettersmak
Kosefaktor
Kan nytes med
Ble nytt med
Virkning
Kulhetsgrad
Yolo
Burde jeg heller tatt et glass vin?
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den?
“I can’t believe it’s not alcohol”
Her er anmeldelsene:
Munkholm Bayer
Onsdag, før skjærtorsdag, innledet jeg påskeferien med å legge meg i badekaret med en Munkholm Bayer. Jeg ble ærlig talt helt fra meg av glede da jeg oppdaget at det fantes. Jeg befinner meg for tiden i en situasjon der det ikke er helt innafor å drikke alkohol. Jeg elsker mørkt øl, og har de siste seks månedene cravet det noe voldsomt. Da var gleden stor da den sto der og lyste mot meg i hylla. Jeg lagde en liten scene inne i butikken der jeg ropte på mannen min, som sto i voksenhylla og plukket ut det han skulle ha i påskeegget. Han kom løpende i full forskrekkelse, med panikk i øynene. “Neida, kjære, vannet har ikke gått”, sa jeg “men jeg fant Bayer. Se!” Han ble veldig glad på mine vegne.
Anmeldelse:
Smak: Nydelig! Nesten som vanlig Bayer. Nå husker jeg ikke helt eksakt hvordan det smaker, men jeg tror det er ganske likt. Mannen sier at han er enig: “Den hadde Bayer-præg, kan du si!”
Påskestemning: Nesten! Det var tross alt ikke påske riktig enda.
Påskefarge: Er ikke det gult? Den var ikke gul, men brun. Hvis man legger godviljen til, så er det litt gult på boksen. Så svaret er ja!
Lukt: Jeg glemte å lukte på den.
Ettersmak: God!
Kosefaktor: Veldig høy. Jeg lå vel i badekaret i to timer, og ølla varte like lenge. Dette var en halvliter, og jeg er rimelig billig i drift.
Kan nytes med: Alt egentlig.
Ble nytt med: Godt selskap av min mann. Han satt på toalettet og “snakket” med meg under seansen. Han sier ikke så mye under disse seansene. Han er en god lytter.
Virkning: Jeg følte meg digg!
Kulhetsgrad: Bayer er definitivt kulere enn mange andre øl.
Yolo: lol
Burde jeg heller tatt et glass vin? Nei!
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den? Veldig lav.
“I can’t believe it’s not alcohol”: In deed!
Terningkast: 6
Estrella
Skjærtorsdag tok vi turen opp til Dividalen for å jakte etter litt påskestemning. Det er en to timers kjøretur fra Tromsø. Jeg sier nordover, men mannen sier sørøstover. “Whattevva-over!” sier nå jeg. Det var nydelig sol hele veien, og jeg må si at påskestemninga begynte å sige inn. Det ble enda bedre etter at jeg fikk vasket måsebæsjen fra passasjervinduet, da vi kom til Vollan. Idyllen fortsatte. Helt til vi tok av mot Målselv. Der endret kjøreforholdene seg betraktelig. Det var mannen som kjørte, mens jeg satt i passasjersetet og holdt meg fast. Jeg fikk flasback til den gangen familien kjørte på ferie til Murmansk i 2004. Der var veien like humpete. Da var jeg også i samme omstendigheter. Hvis jeg ikke husker feil, så finnes det et kjerringråd som går noe sånt som at hvis du vil få fart på sakene, så kan du kjøre på en humpete vei. For min del er det altfor tidlig, så vi måtte kjøre i 30km/t hele veien, men jeg kan varmt anbefale det for de som er på overtid. Da vi endelig kom fram til hytta kunne jeg sette meg ned i solveggen. Jeg åpnet en Estrella, og med det var påskeferien offisielt i gang!
Anmeldelse:
Smak: Nytelig!
Påskestemning: Omstendighetene tatt i betraktning, var den upåklagelig.
Påskefarge: Hvis rød er en påskefarge, så er den godkjent. Jeg velger å anmelde fargen på innpakninga, da jeg som oftest konsumerer øl gjennom den.
Lukt: Litt rar faktisk. Smaken var bedre enn lukta.
Ettersmak: Alkoholfri øl levner egentlig litt mindre ettersmak, synes jeg. Denne var intet unntak.
Kosefaktor: Høy! Jeg koste meg så mye at jeg sovnet.
Kan nytes med: Det meste, vil jeg tro.
Ble nytt med: Sol og en høneblund.
Virkning: Jeg ble trøtt. Usikkert om det var Estrellaen, sola eller min foregående nærfødselopplevelse.
Kulhetsgrad: Mucho!
Yolo: 😎
Burde jeg heller tatt et glass vin? Nei!
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den? Kanskje litt større enn med Bayeren.
“I can’t believe it’s not alcohol”: Ja, faktisk her også.
Terningkast: 4
Clausthaler Pale Lager
Senere på Skjærtorsdag konsumerte jeg en av mine favoritter. Derfor må jeg bare beklage min forutinntatte partiskhet. Denne har jeg hatt i kjøleskapet mang en lørdag. Faktisk ikke bare de siste månedene. Jeg er egentlig fan av alkoholfritt øl uansett hvilke omstendigheter jeg befinner meg i. Kall meg fisefin, men jeg liker å ha kontroll over alle sansene mine, med mindre jeg ikke har ansvar for noe annet, eller andre, enn meg selv.
Som påsketradisjonsløs finnmarking kunne jeg ikke tilbringt Skjærtorsdag i et bedre selskap enn med yndlingsnordtromsingen min, med familie. Der er alltid stemninga på topp. Vi var blant annet ute i sola, og inne i sofaen med påskeegg og et psykt spill som heter Bohnanza. Jeg har lest at man mister en del hjerneceller av å være gravid, og jeg tror det gikk en del etter kjøreturen opp Dividalen, fordi da eldstedattera (10 år) på hytta skulle forklare reglene for meg kjente jeg at det ble rent for meget. Jeg måtte ta meg kraftig sammen, da jeg været et aldri så lite raserianfall i anmarsj. Det gikk heldigvis over. Vi spilte også geni rundt kjøkkenbordet, og der må jeg si at jeg “sparket rumpe”. Alt i alt en herlig dag. Og denne herlige dagen ble nytt med en kald Clausthaler. Den var i hvert fall kald i begynnelsen.
Anmeldelse:
Smak: Superduper!
Påskestemning: Med denne blir det stemning uansett.
Påskefarge: Lilla er komplimentærkontrasten til gul, så i aller høyeste grad!
Lukt: Det lukter øl!
Ettersmak: God. Man får lyst på en slurk til.
Kosefaktor: Høy!
Kan nytes med: Mat, godteri, badekar, badstu, you name it!
Ble nytt med: Påskegodt, indrefilet av svin, geni og godt selskap. Jepp! Det er samme boksen på alle bildene. Jeg sa jo at jeg var billig i drift.
Virkning: Stemninga stiger med en sånn en.
Kulhetsgrad: Den begynner å gli inn i lørdagsrutinen. Er det kult?
Yolo: Ja!
Burde jeg heller tatt et glass vin? NEI!
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den? Kanskje 0?
“I can’t believe it’s not alcohol”: Oh yes!
Terningkast: 7
Paulaner
Vi kom ned fra hytta sent på kvelden, Langfredag. Da hadde jeg gledet meg til at vi skulle spise potetgull og se på serie. Det gjorde vi også. Vi inhalerte en hel pose på under ett kvarter mens vi så én episode. Deretter gikk vi og la oss.
Dagen etter hadde jeg planlagt at jeg skulle jobbe. Det skjedde ikke. Jeg hadde sovet veldig dårlig på natta, og jeg hadde lagt planer for kvelden. Derfor hadde jeg behov for å sove meg opp. Det ikke gikk helt som planlagt. Vi sto opp, spiste frokost, og dro på Jekta for å handle ny dusjslange. Da vi kom hjem prøvde jeg å sove litt igjen, uten hell. Jeg ga opp, og gikk ned for å ta meg en matbit. Det utgikk da jeg la merke til godteposen jeg hadde levnet på kjøkkenbenken. Jeg fylte opp påskeegget mitt, og satte meg i sofaen med macen på fanget. Det hadde nemlig kommet to nye klipp fra Skam mens vi var på hytta. Da jeg hadde sett begge var alt godteriet borte. Jeg kødder ikke. Jeg vet ikke hva som skjedde.
Siden det ikke er så smart å spise smågodt på tom mage følte jeg meg naturligvis litt uggen etterpå. Jeg angret momentant, og prøvde å finne på en måte å rette opp det gale jeg hadde gjort på. Melk skal visst nøytralisere det meste, har jeg hørt, så jeg drakk et stort glass. Det hjalp ikke noe særlig. I mangel på andre metoder, og fantasi, endte det med at jeg satte meg på verandaen med en Paulaner. Mio ville også ha en.
Anmeldelse:
Smak: Kjempegod faktisk! Det er et eller annet med det å drikke fra flaske kontra boks. Jeg digger det!
Påskestemning: Ja, ja, og ja. Sola skinte, og katta malte som aldri før.
Påskefarge: Njeh!
Lukt: Herlig!
Ettersmak: God.
Kosefaktor: Meget høy!
Kan nytes med: Alt og/eller ingenting.
Ble nytt med: Katt og sol.
Virkning: Jeg glemte et øyeblikk at jeg egentlig ville spy.
Kulhetsgrad: Veldig stor grad.
Yolo: Hver dag!
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den? Jeg havnet i en diskusjon om odds med min mann her om dagen, og det fikk meg til å innse at jeg egentlig aldri har forstått meg på det. Jeg har alltid tenkt at hvis oddsen er høy er det stor sannsynlighet for at noe vil skje. I følge han er det helt feil. Det har fått selvtilliten min til å dale betraktelig, og jeg vil aldri mer snakke om odds igjen så lenge jeg lever.
“I can’t believe it’s not alcohol”: I’m telling you I can not!
Terningkast: 6
Freeze Premium
Jeg startet jakten på mørkt alkoholfritt øl ganske tidlig etter nyttår. Det er det beste ølet, og jeg innså fort at det ikke var så lett å oppdrive, trodde jeg. Så feil kan man ta. Jeg hadde tydeligvis ikke lett godt nok for i dag vet jeg om i hvert fall to typer. Bayeren som jeg innledet påskeferien med, og denne her. Jeg hadde blitt invitert til et koselig middagsselskap på selveste Påskeaften. Det var ikke første gang jeg hadde smakt denne da. Jeg oppdaget den nemlig da jeg var på konsert på Driv for noen uker siden. Jeg skulle kjøpe øl i baren, og ba om alkoholfritt. De hadde bare Freeze, men de kunne friste med tre forskjellige typer: original, glutenfri og mørkt, altså Premium. Jeg bare “whaaaat?”, bartenderen bare “mhm!”, og jeg bare “da tar jeg en mørk en”. Det angret jeg ikke på. Denne gangen ble den nytt med en nydelig torskeloin med chorizo og granateple, med søtpotetmos on the side. Alle tiders påskeaften! Maten smakte himmelsk, selskapet var upåklagelig, og det ble nesten hæla-i-taket-stemning.
Anmeldelse:
Smak: Veldig veldig god. Også denne kommer i flaske, noe jeg er fan av. Siden jeg var i et så fint selskap drakk jeg den av glass. Det var også godt.
Påskestemning: Det ble en veldig fin påskeaften, så påskestemninga var på topp.
Påskefarge: Ikke helt, da denne drikkes året rundt for min del.
Lukt: Lukter godt!
Ettersmak: Veldig god.
Kosefaktor: Med denne koste jeg meg skikkelig.
Kan nytes med: Mat, potetgull, venner og fiender.
Ble nytt med: Gode kollegaer og nydelig servering.
Virkning: Det ble feststemning. Jeg ble til og med bakfull, tror jeg.
Kulhetsgrad: Veldig kul. Siden jeg drakk den av glass, og alle kunne se fargen, lot jeg som det var vanlig øl. Jeg tror alle syntes jeg var umåtelig kul.
Yolo: omfg
Burde jeg heller tatt et glass vin? Jeg tok meg faktisk et glass vin i tillegg. Også den alkoholfri, og den var GOD! Det er første gang i mitt liv at jeg har drukket en god alkoholfri rødvin. Den het Rawson´s retreat og er en Cabernet Sauvignon.
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den? Odds? Hva er odds? Det har jeg aldri hørt om. Hold kjeft!
“I can’t believe it’s not alcohol”: Jeg tror faktisk det er alkohol i den. Jeg tror jeg er blitt lurt.
Terningkast: 7
Nanny State
I løpet av påska har jeg også testet ut denne godbiten. Når jeg sier “godbiten” er det fordi det er den jeg har blitt anbefalt av flest folk. Det får meg til å innse at jeg ikke er en mainstreamer når det gjelder øl. Flaska er kul, etikketten er kul, og smaken? Helt grei. Den første som anbefalte den var en gravid venninne, så bartenderen på Blå rock, og til slutt bartenderen på Prelaten. Da jeg fikk den servert første gang oppdaget jeg til min store forskrekkelse at den faktisk inneholder 0,5% alkohol. “I can’t believe it’s not alcohol” my ass, tenkte jeg da. Min mann gikk tilbake til bartenderen og klagde min nød, og fikk den erstattet med en Freeze. I ettertid har jeg gjort litt research da dette ikke ble første gang jeg skulle havne borti dette fenomenet. I følgematportalen.noregnes dette som alkoholfritt. Jeg siterer:
Øl som går under betegnelsen alkoholfritt og inneholder mindre enn 0,7 volumprosent alkohol anses som et produkt som også gravide kan drikke uten å være bekymret for alkoholens negative virkninger.
Alkoholloven definerer alkoholholdig drikk som drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol. Videre skiller alkoholforskriften mellom alkoholfri drikk og alkoholsvak drikk. Alkoholfri drikk er drikk som inneholder under 0,7 volumprosent alkohol, f.eks. Aas Uten, Munkholm og Clausthaler.
Alle gravide bør være oppmerksomme på forskjellen mellom alkoholfri og alkoholsvak drikk og huske at f.eks. lettølvarianter fra en rekke bryggerier inneholder mellom 0,7 og 2,5 volumprosent alkohol. Dersom bryggeriene merker sine produkter som alkoholfrie skal de i henhold til regelverket ikke inneholde over 0,7 volumprosent alkohol.
Etter å ha lest dette ble jeg beroliget, og i påska turte jeg endelig å drikke denne. Noen av de andre typene jeg har prøvd ut har det også stått 0,5% på.
Her er resultatet, og det blir den siste anmeldelsen fra påska 2017:
Anmeldelse:
Smak: Passelig. Litt syrlig. Blir det rette ordet?
Påskestemning: Den ble drukket i et meget stereotypisk påskeøyeblikk, så i aller høyeste grad.
Påskefarge: Ja, faktisk. Den ligner jo litt på et påskeegg, hvis man legger godviljen til.
Lukt: Spennende.
Ettersmak: Den hadde mest ettersmak av de jeg har testet ut. Den smaker rett og slett ganske mye.
Kosefaktor: Veldig kos.
Kan nytes med: Denne er jeg usikker på. Den har såpass mye smak at den kanskje burde nytes alene. Altså ikke uten selskap, men uten mat eller snacks.
Ble nytt med: Pølser i lompe, bål, sol, og glade påskemennesker.
Virkning: Jeg ble faktisk trøtt etter denne også. Jeg måtte ta meg en lur.
Kulhetsgrad: Dødskul. Det ser jo ut som vanlig øl, jo.
Yolo: Virkelig. Dette ble et vendepunkt for meg når det gjelder alkohol(fri)kunnskap.
Burde jeg heller tatt et glass vin? Nix!
Hva er oddsen for at min venninne, som ikke liker øl kommer til å klare å drikke den? Dårlig? Jeg prøver meg på den. Hva vet vel jeg om odds?
“I can’t believe it’s not alcohol”: I can’t believe it’s not more than 0,5% alcohol!
Terningkast: 4 (jeg skjønner at denne er en favoritt hos mange, men den har litt for mye av et eller annet, som jeg ikke klarer å sette fingeren på)
Jeg ønsker å takke alle som har bidratt til gode kriterier som jeg har brukt når jeg har anmeldt øl denne påska. Jeg håper dere har hatt en fortreffelig påskeferie, alle sammen. Min ferie ble bedre enn forventet, og nå kjenner jeg at jeg hater påska litt mindre. Dette blir nok ikke en påsketradisjon, men det er nok ikke meninga at jeg skal ha det heller. Kan det være en tradisjon i seg selv? Ja, at man ikke har noen påsketradisjon, altså? I så tilfelle ønsker jeg forslag til hva jeg kan finne på neste påske, så jeg kan begynne å planlegge allerede nå. Hva gjør du når det er påske?
Jeg har ikke åpnet øynene enda. Jeg ligger fortsatt i senga. Det er lørdag. Jeg er våken, men det er bare jeg som vet det. Det er nydelig høstsol i Tromsøbyen. Jeg kjenner det på meg. Høstsola titter inn gjennom det gardinløse vinduet, og sprer seg utover hele senga. Hele meg. Lyden av den minste pusekatten vår som står og mjauer på utsiden av soveromsdøra, og sier at han vil inn, kiler meg i øret. Jeg hører at mannen min står opp av senga for å slippe han inn. En liten kropp går over kroppen min. Ei ru tunge slikker meg i ansiktet. Jeg åpner øynene. “Mjau”, hilser han. “God morgen!” sier jeg. Vi ligger og koser litt i senga før mannen min går ned for å dekke på til frokost. Jeg blir liggende igjen i senga, og bare nyter stillheten og freden.
Etter en stund roper mannen min at frokosten er klar. Datteren min er hos pappaen denne helga, så det er stille og fredfullt. Bordet er dekket med nybakt brød, kokt egg, te og masse annet godt. Vi snakker ikke. Vi bare sitter i stillhet, og tar inn alle inntrykk, med Tromsøs beste utsikt.
Jeg kan høre banking og saging på yttersida. Ivrige naboer som bygger, pusser opp og klipper gress. En av naboene lager garasje, en annen lager carport. Jeg hører stemmer. Voksne stemmer, og barnestemmer. Noen ler, noen snakker, noen ber om hjelp. Jeg tar en slurk te mens jeg hører en liten gutt rope til pappaen sin at han vil hjelpe til å sage. Sånn er det å bo i et nabolag. Her er folk ivrige. Det er mye som må gjøres. Hele tiden. Sånn er det. Vi har også gjort det som må gjøres. Det er jeg glad for. Nå kan vinteren bare komme. Til neste år er det nye ting som må gjøres. Kanskje naboen på nordsida også skal lage ny garasje? Kanskje naboen på vestsida skal male huset? Det er flott med folk som vet å ta i et tak. Jeg er imponert over naboene mine, som står på hele tiden. Det inspirerer meg. Så vi står også på. Hele tiden. Men nå sitter jeg her, og spiser frokost. Og koser meg. Jeg hører banking, og saging, og stillhet. Jeg lukker øynene igjen, og kjenner godt etter hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg trekker på smilebåndet, og tenker at dette…
…dette gidder jeg faen ikke lenger! Jeg hater banking og saging. Jeg hater å bygge, pusse opp og klippe gress. Jeg hater det! Jeg hater å lure på om vi skal bygge garasje til neste år, eller carport. Burde vi det? Jeg hater at vi fortsatt ikke har foringer på vinduene. Jeg hater hullet i veggen der ovnen har stått. Jeg hater det halvmalte ganggulvet, som står og venter på meg. Jeg hater at jeg ønsker meg nytt kjøkken. Og bad. Jeg hater det! Jeg hater at det mangler dørstokk til verandadøra. Jeg hater at vi ikke har gelender på den ene verandaen. Jeg hater det! JEG HATER DET! Jeg hater at datteren min ikke har lister på rommet sitt. Jeg hater at vi burde kjøpe oss varmepumpe, og jeg HATER Å MALE, SPARKLE, PUSSE, SAGE, TAPET, TRAPP, KJELLER, FITTE, HELVETE, FUCKINGS OPPUSSING!!!! Fuck this shit! Jeg slutter! Vi flytter!
Da vi var i Sunny beach i sommer lagde jeg reisedagbok på Facebook, på min private profil. Her har jeg samlet sammen alle dagene i ett innlegg. Vi var veldig fornøyde med ferien vår.
Dag 1:
Jeg har visst reist fra den nye pinkoden min, og er derfor ikke å treffe på telefonen. Jeg sjekker innom her i ny og ned, men hvis det skulle være noe alvorlig viktig kan dere ringe mannen min….eller send han en melding for han tør ikke ta telefonen hvis han ikke vet hvem du er.
Vi koser oss på ferie! Her er en oppsummering av det siste døgnet:
Note to self: ikke kjøp 1 kg m&m på taxfree før du skal reise med fly.
Note to self 2: ikke ta ut for mye kontanter i minibanken, i feil valuta #iårsomifjor
Jeg har til nå, bare kjøpt én veske.
😀🏄🌞👪👜💐🍦🍻🏊
Dag 2:
Det koster like mye for fem pils på restaurant som for leie av én solseng på stranda.
Da vi kom hjem i kveld fant vi taket på badet på golvet.
Jeg har fortsatt bare kjøpt én veske.
PS! Det regnet forresten litt i dag. Håper på fint vær i morgen 🌞 #soldans
Note to self: ikke drikk for mye kaffe før du skal sove 😂
Dag 3:
Noen kan bade i fire timer uten pause. Da må man tvangssmøres og tvangshydreres.
Jeg har tatt med meg for lite bøker.
Reima på den ene strandveska ryker snart, så jeg må nok kjøpe meg en ny.
Dag 4:
Mannen min og jeg har tatt tyrkisk bad og blitt pleid fra topp til tå. Det var digg!
Datteren min og jeg har fått manikyr. Det var også digg!
Ett av badehåndklærne våre forsvant på mystisk vis fra hotellrommet i dag. Stuepiken sa at det ikke var henne. Jeg fikk kranglet meg til et nytt. Nå er jeg “den norske møkkakjerringa på rom 234” 👹
Dag 5:
Badehåndkleet dukket opp igjen. Mysteriet er oppklart. Det lå i den nye sekken datteren min har kjøpt. Hun måtte teste den ut med innhold, måtte jeg vel skjønne.
Det nye badehåndkleet jeg kranglet til meg i går, derimot, er nå forsvunnet. Ikke noe mystisk med det. Datteren min slengte det av seg da hun skulle spise is. Man kan vel ikke spise is og ha på seg badehåndkle samtidig, måtte jeg vel skjønne.
Hvorfor er det ingen som har fortalt meg at man skal ha høyere solfaktor på rompa?
Dag 6:
Det har ikke vært noe bading i dag.
Vi har vært i Nessebar.
Mannen min trodde han skulle bli brunere hvis han brukte solkrem med betakaroten. Det ble han, inni hendene.
Dag 7:
Datteren og mannen min har spilt minigolf. Han vant!
Jeg har skrevet mitt første blogginnlegg på engelsk, og gleder meg stort til å slå gjennom internasjonalt.
I skrivende stund tar vi oss en nightcap i bassengbaren på hotellet, for første gang etter å ha vært her i én uke. Det er gratis!!!!??? 🤗😎😀
Dag 8:
Jeg har lært mannen min hvordan man henger opp håndklær på verandaen. Hvis det er flere som lurer på hvordan det skal gjøres er det bare å se på bildet under. Følg det grønne eksempelet.
Vi har tatt med oss for få truser.
Datteren min ba om alenetid på hotellrommet. Vi gikk lydig og satte oss i bassengbaren. En stund etter fikk jeg en sms fra Dnb, som ba meg om å ringe dem sporenstreks. Det gjorde jeg så klart. De lurte på om datteren min befant seg i USA for øyeblikket. Det var nemlig noen som hadde prøvd å gjøre en transaksjon i en minibank med hennes visa-kort for 20 minutter siden. Det var siste gang hun fikk ha alenetid på “hotellrommet”.
Dag 9:
Jeg har ikke peiling på preteen-undertøy. “Wow, mamma! WOW!!!”
Mannen min forstår ingenting av det akryliske alfabet.
Vi prøvde å ta buss til Burgas i dag. Først fikk vi ikke til. Én av oss ble sur, og dro tilbake til hotellet. Så ringte én av oss til vedkommende, og han kom tilbake. Så fikk vi til likevel. Det ble shopping.
(Vi har fem stk ubrukte Barbie-truser liggende. Angivelig str. 8-14. Hbo 0,-)
Dag 10:
I dag har jeg har lest over 200 sider. Til slutt kom denne lille vennen og sa at nå fikk det være nok.
Datteren min la igjen videokameraet sitt ved bassenget i dag. I går la hun igjen flip flopsene. Dagen før var det badehåndkleet. Jeg er spent på hva det blir i morgen.
Jeg liker å flytte solsenga etter sola. Da jeg skulle gjøre det i dag satte mannen min i et brøl. Jeg stoppet opp, og han sluttet å brøle. Så fortsatte jeg, og han satte i et nytt brøl. Først troddd jeg det var fordi han var lei av at jeg flyttet på meg hele tiden, men det var fordi jeg hadde dratt solsenga over tærne hans. To ganger. Han er en mann av få ord, så det er ikke alltid så lett å skjønne hva vil fram til.
Dag 11:
I går ble vi enige om at datteren min skulle pakke sin egen badebag, slik at sjansen for å glemme noe ved bassenget skulle bli mindre. Resultat: hele badebagen ble igjen. Hun kom opp på hotellrommet med bikinien hun hadde på seg. Ingenting annet.
Jeg har kommet til dag 16 i “28 days plank challenge”. I dag var det 120 sekunder som skulle plankes. Jeg klarte det på tredje forsøk, så i dag har jeg planket i fem minutter til sammen 💪
I går fant vi på noe lurt man kan gjøre hvis man mener at noen har gått over streken, og det er like før man blir sint. Da har vi laget et kodeord, som et varsku på kommende raseriutbrudd. Hvis det ikke hjelper, får man ta kampen. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå hvis noen trenger å få den samme forklaringen, tiende dag på rad, på hvorfor man må ha på seg solkrem.
Kodeord: banan
Dag 12:
I går sang mannen min karaoke for første gang i sitt liv. Han sang “Johnny B. Goode”. Han drepte den, som ungdommen ville sagt, og jeg kjente straks at jeg ble litt ekstra forelsket i han.
Her nede har de stillinger med ansvarsområder som overrasker meg, og jeg er nysgjerrig på hvor stor del av budsjettet de tar. Det er for eksempel én ekstra person som tar i mot betaling på bussen, én ekstra person som har ansvar for å sitte utfor supermarkedet og passe på varene som står der, én person som prøver å få mennesker inn i restauranter og én som passer på toalettet på restauranten.
Datteren min får ikke lov til å ta karuseller på tivoli her, fordi mammaen synes det ser ut som de skal falle fra hverandre hvert øyeblikk. Hun fikk lov til å ta berg- og dalbanesimulatoren da.
Dag 13:
Hva er det med charter-turister og trangen til å bryte denne regelen (se bilde). Jeg har vært på ni charterferier i mitt liv, og det har alltid vært klinumulig å få seg ei solseng med mindre man står opp før fuglene, eller følger samme eksempel som disse idi…*kremt* menneskene.
Jeg glemte boka mi på hotellrommet i dag. Det er det verste som har skjedd hele ferien. Jeg ble litt fortvilet, tok meg til og med i å si “fml”, og innså straks at jeg har hatt veldig få bekymringer her nede. Jeg tenkte at den følelsen skal jeg prøve å holde på så lenge jeg kan, så gikk jeg de femti metrene det er å gå til heisen, tok den opp, og hentet boka.
I dag har vi hatt den siste (hele) badedagen, og jeg møtte en veldig klok liten (engelsk) gutt i bassenget, som het Jack. Da vi var ferdig å prate sa jeg “Good bye!” Da svarte han “No, no good bye!” Jeg spurte hvorfor, og han svarte “Because I’m still here, and you’re still there!” Det hadde han jo rett i, så jeg sa “See you later then?” Så smilte han og sa “See you later”, og svømte bort. Det syntes jeg var fint 🙂
Dag 13, del 2:
Siden det var siste kvelden her i dag, så gikk vi ut på fancy restaurant. Mannen min spiste fisk. Så dro vi på en litt mindre fancy restaurant for å spise dessert. Mannen min spiste lasagne.
Datteren min kjedet seg mens mannen min hadde sin “second supper”, så hun holdt seg selv sysselsatt. Personalet ble riktig imponert.
I dag har både alle sammen sunget karaoke. Det var skikkelig digg og nå føler vi oss som superstjerner 💥 Datteren min og jeg sang “Roar” med Katy Perry. Vi spikra den på veggen! Mannen min sang “You got it” med Roy Orbison. Spikra den også. Jeg sang “You oughtta know” med Alanis Morisette. Jeg hang den pent opp med dårlig tape på en sliten vegg der tapeten var i ferd med å gå i oppløsning.
Dag 14:
Da var vi endelig kommet hjem, og alle er på plass der de hører hjemme. Vi har hentet kattene hos onkel, og jeg har lagt barnet og mannen.
I går kveld ga vi terningkast på ferien:
Mannen min: “Terningkast 5+. Fordi æ ikke fikk potet til fisken i går, fordi pizzamannen på hotellet va sur, og fordi Portugal vant EM. ÅÅÅÅKEIDA, det ble en sekser!!!”
Datteren min: “Terningkast 8. Æ vet ikke helt koffor, æ bare syns det.”
Jeg: “Terningkast 6. Fordi vi har gjort masse artige ting, og vi har bare krangla én gang. Det va da æ sa at han Gaute va en idiot fordi han sa at alle bussan gikk innom Nessebar.”
OG ALLE VAR ENIGE OM AT DET VAR EN FIN TUR!!! 😀😎🌞👌
Once upon a time there was a little girl. The little girl was very nice, and she loved to help people in need. Her favourite thing in the world was to walk around looking for people she could help. She had a magic wheel barrel with her at all times. The wheel barrel was filled with lots of shit she would use to help the people she met on her way. It was always full, so she would always have plenty of shit to give. When she met poor people or someone who needed help, she gave a shit. Sometimes she ran into bad people, and the little girl was so nice that she gave them shit too. She gave them the most. After she had given them enough shit they would always become better people.
One day the little girl was walking down the street. She saw a group of bad boys bullying a little puppy dog. The dog was crying and screaming for them to stop, but they wouldn´t listen. The little girl became very mad and walked over to the boys, and told them to stop bullying the little puppy dog. The boys just laughed at her. The little girl became furious. Her wheel barrel was filled up for the day, and she picked up a piece of shit and gave it to one of the boys. Then she gave them another piece, and another. She gave them lots of shit. The boys were just standing there, amazed. They were very impressed with the little girl giving them all that shit, so they decided to be nice instead. They told the little puppy dog they were sorry, and they walked away. The puppy dog was so happy. He ran satisfied towards her, jumping of joy. She gave him a little piece too, and everyone around her understood how much she liked to give a shit.
She walked further down the street. Suddenly she noticed an old lady trying to cross over. The traffic was getting pretty thick now, and the old lady could only walk very slow. The cars didn´t care, so they didn´t stop. The little girl got very frustrated, and decided she would help the old lady too. She rolled her wheel barrel right into the middle of the street, and forced all the cars to stop. She walked over to the old lady and helped her cross the street. She also gave her a little something from her wheel barrel. The lady was so thankful, and gave the little girl a big hug and thanked her for giving a shit.
The girl felt pretty good about herself as she kept on walking down the street. She was whistling and thinking about the good deeds she had done for the day. All of a sudden her wheel barrel started to act up. It wouldn´t move so smoothly anymore. She also noticed that she only had one more shit to give. She had given all she had to other people. Now she needed more to get through the day. It takes a lot of effort to give this much shit every day. She felt sad and tired. All the cars just drove by, and all the people just walked on by her. No one would help her, no one had any shit to give. The girl felt angry. How could this be? Her friend Karma had always told her that if she gave a shit, others would too. What would she know anyway? All she did was play with her bird all day long.
Then something great happened. She saw her friend, Karma on the other side of the street. The little girl tried to call on her for help, but it didn´t look like she could hear her. Karma had her bird with her, of course. She always did. She would entertain people by turning and flipping her bird at them. Suddenly she noticed the little girl. She still couldn´t hear her calling because of all the traffic, but she smiled and waved at her. Then she flipped her the bird, right across the street That was the last thing the little girl needed right now, so she flipped it right back. “Thanks for nothing, Karma! You´re a bitch!” she thought to herself.
The little girl didn´t know what to do. How could she get enough shit together if no one would help her? She started to sweat. It was a very hot day, and the little piece of shit that she had left in the wheel barrel started to smell. There was a lemonade stand a couple of meters in front of her. A woman was sitting there selling lemonade. She had lots of it. She also had a bucked of shit she could have given, but she had decided to keep it all to herself.
The lemonade lady started to sniff around. “What´s that smell?? she asked. “This whole place is starting to smell like shit, and it isn´t mine.” She noticed the little girl, and said “Hey you! Get out of here! You´re stinking this whole place up!” The little girl got furious. How could this lady talk to her like that? She didn´t know her or anything about all the good deeds she had done all day. The lemon lady didn´t give a shit. So the little girl picked up the last piece she had in her wheel barrel. She was sick of this. She didn´t need any of this shit. She wouldn´t take shit from anyone anymore. So she aimed at the lemonade woman and threw the last piece at her. She wasn´t used to throwing shit at people, only giving, so her aim wasn´t very good. The woman had a pretty nice lemonade stand. It had a big mug of lemonade, some glasses to drink lemonade from, a big sign saying “lemonade”, and a fan for the heat. And would you believe it. The shit hit the fan. There was shit everywhere. On everyone. All over the lemonade stand, all over the lemonade lady. It would take a whole day to get the place cleaned up.
The little girl didn´t care. She was done with this shit. So she just left her wheel barrel in the middle of the street, and walked away from it all. The lemonade woman cried at her: “Please! Would you lend me a hand?” The girl turned around, looked at her and said: “No, I can´t, but I can give you this”. Then she gave the lemonade lady one of her fingers. “That´s all you get for not giving a shit”. Then she just walked into the sunset, and the little girl gave a shit, no more.
