I dag har jeg bestemt meg for å begynne å blogge på heltid. Siden jeg er i mammapermisjon trenger jeg ikke å si opp jobben riktig enda. Det er uansett greit å ha en plan b. Det kan da ikke være så vanskelig, tenker jeg. Mange andre har klart det før meg. Det virker ikke som om det kreves spesifikke personlige egenskaper heller, annet enn at man må være flink å skrive naturligvis. Det er selvsagt viktig at man har et interessant liv da. Det vil jeg absolutt si at jeg har. Hvem vil vel ikke følge hverdagen til en trebarnsmor på snart førti? Jeg vil tørre å påstå at målgruppa er enorm.
Det som opptar meg mest nå for tiden er søvn. Eller rettere sagt mangelen på søvn. Alle med småbarn klager alltid over at de sover for lite. Det er også det første folk spør meg om når de møter meg. Jeg er en positiv person, som alltid prøver å fremheve det som er bra med en hver situasjon. “Nei, jeg sover ikke, og det er jeg kjempeglad for!” svarer jeg da. “Positiv forsterkning heter det. Du burde prøve det!” Jeg er ordentlig glad for at jeg nesten aldri sover. Det finnes faktisk mange positive sider med det.
For det første så får man med seg alt som skjer gjennom hele døgnet. Man får tilbringt mye verdifull tid med familien, dag som natt.
Man trenger aldri å sminke seg, fordi man alltid er for trøtt til å fjerne sminken man allerede har på. Man frisker den bare litt opp av og til. Du trenger heller ikke bruke penger på alkohol og narkotika. Trøttheten gjør nemlig at du alltid er litt brisen. Dagene går litt i surr, så man kan late som det er lørdag hver dag. Det betyr uregelmessig inntak av godteri og hyppig natterangling. Du vet heller aldri om det er dag eller natt. Morsomt! Hvis man er i permisjon kan man late som man har ferie hele tiden. Ferie er digg, og det er helt vanlig å være døgnvill når man har ferie.
OL får man også med seg selv om det foregår i en annen tidssone. Da kan man overraske seg selv ved å bli rørt til tårer når andre land vinner medaljer. Dessuten får man dårlig hukommelse, og ler av de samme vitsene om og om igjen. Alt blir også mye morsommere, og man får dermed latterkrampe oftere. Og sist, men ikke minst: man får dårlig hukommelse, og ler av de samme vitsene om og om igjen. Alt blir også mye morsommere, og man får dermed latterkrampe oftere.
Da ønsker jeg å takke alle følgerne av Tvillingmafiaen for inspirasjon til å skrive dette innlegget. Dere kom med mange flotte innspill. Håper dere likte det. Hvis det er tilfelle, så del det gjerne. Det vil hjelpe meg på veien mot fulltidsbloggingen. Hvis du som leser dette ikke allerede følger Tvillingmafiaen på snapchat, så legg oss gjerne til!
