Jeg har ikke åpnet øynene enda. Jeg ligger fortsatt i senga. Det er lørdag. Jeg er våken, men det er bare jeg som vet det. Det er nydelig høstsol i Tromsøbyen. Jeg kjenner det på meg. Høstsola titter inn gjennom det gardinløse vinduet, og sprer seg utover hele senga. Hele meg. Lyden av den minste pusekatten vår som står og mjauer på utsiden av soveromsdøra, og sier at han vil inn, kiler meg i øret. Jeg hører at mannen min står opp av senga for å slippe han inn. En liten kropp går over kroppen min. Ei ru tunge slikker meg i ansiktet. Jeg åpner øynene. “Mjau”, hilser han. “God morgen!” sier jeg. Vi ligger og koser litt i senga før mannen min går ned for å dekke på til frokost. Jeg blir liggende igjen i senga, og bare nyter stillheten og freden.
Etter en stund roper mannen min at frokosten er klar. Datteren min er hos pappaen denne helga, så det er stille og fredfullt. Bordet er dekket med nybakt brød, kokt egg, te og masse annet godt. Vi snakker ikke. Vi bare sitter i stillhet, og tar inn alle inntrykk, med Tromsøs beste utsikt.
Jeg kan høre banking og saging på yttersida. Ivrige naboer som bygger, pusser opp og klipper gress. En av naboene lager garasje, en annen lager carport. Jeg hører stemmer. Voksne stemmer, og barnestemmer. Noen ler, noen snakker, noen ber om hjelp. Jeg tar en slurk te mens jeg hører en liten gutt rope til pappaen sin at han vil hjelpe til å sage. Sånn er det å bo i et nabolag. Her er folk ivrige. Det er mye som må gjøres. Hele tiden. Sånn er det. Vi har også gjort det som må gjøres. Det er jeg glad for. Nå kan vinteren bare komme. Til neste år er det nye ting som må gjøres. Kanskje naboen på nordsida også skal lage ny garasje? Kanskje naboen på vestsida skal male huset? Det er flott med folk som vet å ta i et tak. Jeg er imponert over naboene mine, som står på hele tiden. Det inspirerer meg. Så vi står også på. Hele tiden. Men nå sitter jeg her, og spiser frokost. Og koser meg. Jeg hører banking, og saging, og stillhet. Jeg lukker øynene igjen, og kjenner godt etter hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg trekker på smilebåndet, og tenker at dette…
…dette gidder jeg faen ikke lenger! Jeg hater banking og saging. Jeg hater å bygge, pusse opp og klippe gress. Jeg hater det! Jeg hater å lure på om vi skal bygge garasje til neste år, eller carport. Burde vi det? Jeg hater at vi fortsatt ikke har foringer på vinduene. Jeg hater hullet i veggen der ovnen har stått. Jeg hater det halvmalte ganggulvet, som står og venter på meg. Jeg hater at jeg ønsker meg nytt kjøkken. Og bad. Jeg hater det! Jeg hater at det mangler dørstokk til verandadøra. Jeg hater at vi ikke har gelender på den ene verandaen. Jeg hater det! JEG HATER DET! Jeg hater at datteren min ikke har lister på rommet sitt. Jeg hater at vi burde kjøpe oss varmepumpe, og jeg HATER Å MALE, SPARKLE, PUSSE, SAGE, TAPET, TRAPP, KJELLER, FITTE, HELVETE, FUCKINGS OPPUSSING!!!! Fuck this shit! Jeg slutter! Vi flytter!