Den siste barnebursdagen til min førstefødte er herved avsegstyrt. Siste feiring på barneskolen der de trygge rammene for hvem som skal bli invitert er forbi. Hun hadde, som vanlig invitert alle jentene på trinnet, og festen ble holdt hjemme. Vi har hatt alle slags bursdagsfeiringer tidligere: bowling, hoppeloppeland, vitensenteret osv. Men hjemmebursdag er noe helt spesielt. Det er noe nostalgisk over det. De første bursdagene av livet hennes måtte vi feire andre steder, fordi vi bodde i en bitteliten studentleilighet, og hadde ikke plass til å invitere alle som skulle inkluderes. Etter hvert ble det bare sånn det skulle være. “Alle” de andre feiret jo også andre steder. Men ett år fikk jeg overtalt henne til at vi skulle ha det hjemme. Da hadde vi pakkeleken og pølsebod, sånn som jeg er vant til fra jeg var liten. Det var stor suksess. Etter det har vi gjort det flere ganger. I år også.
Festen skulle vare fra fire til seks, på en mandag. Det var ikke bare bare å finne tidspunkt for dette arrangementet. Tvillingene var nemlig ikke inviterte, ikke jeg heller. Festen måtte derfor være ferdig før kveldsstellet skulle begynne. Det var ikke bare bare å organisere, men det gikk. Da arvingen var liten kunne hun true meg med at jeg ikke fikk komme i bursdagen hennes når hun ble sint på meg. Da spurte jeg bare henne hvem som skulle bake kake, og ordne til festen hvis ikke jeg skulle være der. Da tenkte hun seg litt om, og fant ut at det var greit at jeg kom likevel. Ikke denne gangen. Jeg fikk være med på både forberedelser og etterarbeid, men under selve festen måtte jeg finne på noe annet. Rutinert mamma, som jeg er hadde jeg bakt kake dagen før. Planen var at jeg skulle gjøre klart det siste som skulle gjøres på formiddagen på selve dagen. “Festlokalet” skulle være ferdig pynta, pizzadeigen ferdig hevet, browniesen skulle stå klar, og jeg og tvillingene skulle være forduftet før gjestene kom. Mannen skulle komme hjem klokken fire å lage ferdig maten. Vi kunne ikke risikere at 17 trettenåringen skulle glemme av pizzaene som sto i ovnen mens de lol´et og yolo´et.
Klokken tre, da hovedpersonen kom hjem hadde jeg fått gjort ca halvparten av det jeg hadde lovet. Det er ikke alltid like enkelt å disponere tida for tiden. Heldigvis kom jeg på at bursdagsbarnet ble tretten, og ikke tre. Hun kunne jo også ta i et tak. Hun hadde jo tross alt bakt muffins dagen før. Jeg tar meg i å glemme at hun er blitt så stor, og tror at jeg må ordne alt for henne. Klokken halv fire allerede begynte gjestene å ramle inn. Altfor tidlig. Jeg kjente jeg begynte å svette. Så kom jeg på at de var jo heller ikke tre år gamle. I kampens hete spurte jeg om det var noen som hadde laget pizza før. Dét var det. Jeg ga ut instrukser: vi har én vegatarianer, to muslimer, du kan skjære tomat, du kan pensle former, og her er engangshansker for de som ikke takler å få deig på hendene (eller er det bare meg?) Ungdommen heiv seg rundt, og mekket pizza. Jeg møtte mannen i døra. Hei og hadet. Jeg ble borte de to timene jeg hadde besøksforbud. Mannen var heldig, og fikk lov til å sitte på rommet sitt, hvis han lovte å ikke komme ut. Ja, han kunne få gå på toalettet. Nei, han fikk ikke pizza. Ok da, han kunne få ett stykke, men han måtte spise det på rommet.
Jeg hadde vært på besøk hos ei venninne, og på vei hjem var jeg kjempespent på hvordan det hadde gått. Det hadde gått kjempefint. Bursdagsbarnet kunne fortelle meg at de hadde gjort “ingenting”, og at festen var en suksess. Så var det bare opprydding og oppvasken som gjensto. Hovedpersonen ble så spontant utmattet at hun måtte gå og legge seg klokken åtte, så det fikk hun dessverre ikke tatt del i. Det fikk vi lov til å gjøre alene. Så på en måte kan man kan jo si at vi fikk vært med på mesteparten av feiringa.
Det er litt rart å tenke på at dette var det siste barneselskapet vi har holdt for henne. Heldigvis begynner vi på nytt igjen i juni.
